Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
De siste årene har regnbuefisk blitt veldig populær blant hobbyfolk.
De ville nok vært enda mer populære hvis yngelen hadde de samme fantastiske fargene som den voksne fisken. Spesielt fargene på hannene er ganske spesielle. Dessverre er fisken som selges i akvariebutikker vanligvis yngel, og du kan ikke se hvor vakre de blir.
Det er ikke bare fargene som har gjort dem populære, men også at de er relativt enkle å ha i et akvarium og å dyrke.
Melanotaenia boesemani er en av de vanligste regnbuefiskene. Denne arten, som andre regnbuefisker, trives best i stimer.
De fleste regnbuefiskene (i underkant av 100 forskjellige arter) har sitt naturlige habitat i eller på øyene rundt Australia, men de kan også finnes andre steder (f.eks. Madagaskar). I naturen lever de i klart, oksygenrikt vann.
Regnbuefisk er aktive svømmere, så akvariet kan aldri bli for stort, men for lite. Som nevnt lever de i sitt naturlige miljø i klart oksygenrikt vann og derfor er det nødvendig med relativt sterk filtrering i akvariet.
Selvfølgelig skal du helst ikke plassere et akvarium i direkte sollys (på grunn av algene), men hvis du kan plassere akvariet slik at det har to timer med direkte sollys om morgenen, får du gleden av å se de viser frem sin skjønnhetsfargeprakt. I sitt naturlige miljø har de sine vakreste farger når morgensolen kommer.
Belysningen kan være relativt sterk (men bør skygges av flygende planter enkelte steder) og bunnmaterialet må bestå av grov sand eller fin grus (2-6 mm). Sanden/grusen skal være relativt mørk fordi fisken fargen bedre da.
De vil ha relativt mange planter i akvariet, og du kan også pynte med litt steiner og røtter. Planter er nødvendige, da de fleste regnbuefiskarter sprer rom blant plantene når de gyter. Det må imidlertid ikke bli for mange planter fordi de også vil ha et stort åpent svømmebasseng.
Mange av artene er gode hoppere, så sørg for å ha tettsittende is.
Den røde regnbuefisken (Glossolepis incisus) er mildt sagt en intenst farget regnbuefisk. En forutsetning for at den skal være helt farget er imidlertid at den gis optimale forhold.
I sitt naturlige miljø lever de ofte i relativt nøytralt til lett surt vann. I et akvarium fungerer det ofte best om vannet er nøytralt til lett alkalisk. Regelmessige vannskift er selvsagt viktig for disse så vel som mange andre fisker. Husk imidlertid å ha omtrent samme temperatur på vannet du fyller på som i akvariet, da de er følsomme for litt større temperaturendringer.
Mange arter lever i sitt naturlige miljø i brakkvann og disse må selvfølgelig også ha brakkvann i akvariet.
Regnbuefisk er altetende og i akvarier er det ikke spesielt problematisk med tanke på fôr, da de normalt spiser det de får tak i. Du bør imidlertid huske på at selv om de har en relativt stor munn, har de vanligvis en smal hals. Derfor må ikke fôret være for stort (f.eks. pellets).
De spiser flakmat og granulat av høy kvalitet uten problemer, hvis de også av og til får frossen mat (f.eks. hvite og røde mygglarver og cyclops), trives de bare bedre.
Det er imidlertid noen arter som er unntak fra regelen om at de «spiser alt» og for disse er det nødvendig å ha frossen, gjerne levende, mat. Et eksempel på en slik art er Iriatherina werneri.
Neonregnbuen (Melanotaenia praecox) har blitt veldig populær de siste årene. Uvanlig farges denne spesielle arten veldig tidlig, noe som absolutt har bidratt til dens popularitet.
De fleste av dem er stimfisk, og derfor er det bedre å kjøpe et større antall (minst 6 men helst 10) av hver art. I tillegg farger hannene bedre hvis det er flere hanner som konkurrerer om hunnene.
Regnbueartene varierer i størrelse fra 3 til 20 cm. De mindre bør holdes i et artsakvarium, mens de større passer godt i et følgeakvarium med andre fisker som er like fredelige som deg. Hold dem sammen med noen bunndyrarter.
Det er imidlertid et stort antall forskjellige arter av regnbuefisk i handelen, så det er egentlig ikke så mye behov for å blande dem med annen fisk. Det er mulig å holde flere arter av regnbuefisk sammen, men du bør tenke på å ikke holde sammen arter med hunner som ligner fordi faren for kryssing er stor.
En haug med regnbuer som tumler rundt i det grønne gresset (java mose).
Regnbuefisk er ikke spesielt vanskelig å avle og gyter ofte i et vanlig følgesakvarium. De er såkalte permanente gytere, som betyr at de gyter og slipper egg fra reiret hver dag fra de er klare til å gyte. Ofte er det ikke mange av yngelen som overlever i et kjæledyrakvarium, og derfor kan du flytte dem til et spesielt oppdrettsakvarium en stund. Du tar f.eks. 1 hann og 2 tisper som holdes adskilt fra hverandre i en uke eller så, for å øke spillelysten, før de settes sammen igjen. Avlsakvariet trenger ikke være spesielt stort (30 L er nok, men større er selvfølgelig bedre). Du tar mesteparten av vannet fra hovedakvariet og litt ferskvann, sørger for at vannet er oksygenert (ingen filter er nødvendig) og legger et gytesubstrat i akvariet. Lekesubstratet kan være en kunstig «lekematte», en plante som javamose (Vesicularia dubyana) eller kanskje en flyteplante som Heteranthera zosterifolia. Du må også sørge for at det er gjemmesteder i akvariet hvor hunnene kan trekke seg tilbake når hannfrieriet blir for påtrengende. Hvis de holdes i et lite avlsakvarium, må de observeres nøye til enhver tid slik at hannen ikke skader hunnen.
For arten i slekten Pseudomugil tar det hele 14-18 dager før ungene klekkes. Bildet viserP. furcatus.
Under gytingen faller eggene ned i javamosen (lekemoppen), og du kan deretter plukke dem forsiktig ut for hånd. For de fleste arter klekkes de etter 6 til 7 dager (varierer litt mellom ulike arter og med temperatur). For noen arter tar de såkalte blåøyde (Pseudomugilidae) 14 til 18 dager før de klekkes.
De er definitivt rom-rovdyr, men hvis det er rikelig med gytesubstrat i akvariet, overlever de fleste egg å bli spist.
Du har to alternativer.
1/ Du flytter avlsdyrene tilbake til hovedakvariet etter omtrent en uke og lar eggene klekkes der.
2/ Du lar avlsdyrene stå over lengre tid (husk at avlsakvariet må være noe større) og flytter heller eggene til et parringsområde hvor de så klekkes. Eggene er ikke spesielt delikate, men kan flyttes forsiktig for hånd.
En ulempe med disse fiskene er at de vokser sakte og det tar tid før yngelen når markedsstørrelse og fremfor alt før de farges ut.
Det er ofte vanskelig å se forskjell på kjønnene, men hannen har vanligvis sterkere farger og har også en mer langstrakt første og andre ryggfinne. Et annet kjennetegn er at gytende hanner ofte har et bånd (såkalt blaze) fra nesetippen og bak ryggen, som du ser ganske tydelig hvis du ser på fisken ovenfra.
Bedotia geayi i et planteakvarium.
Som tidligere nevnt er regnbuefisk relativt hardfør fisk og forutsatt at de gis riktig akvariemiljø og vannforhold og at de ikke utsettes for store temperaturendringer, er de vanligvis uproblematiske. Den vanligste sykdommen er hvite prikker, men den kan kureres ganske effektivt ved hjelp av kommersielt tilgjengelige preparater.
