Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
Først kommer en generell del om Tanganyikasjøen og dens ciklider, deretter kommer en beskrivelse av gruppen "Tropheus".
Mange deler i dag inkluderer Tropheus. i> >. i> i 8 forskjellige grupper (Annectens, Brichardi, Black, Red, Moorii, Duboisi, Mpimbwe og Ikola). Imidlertid har artene i disse 8 gruppene mye til felles.
Vi har delt beskrivelsen av gruppen "Tropheus" inn i to forskjellige seksjoner.
A generell beskrivelse av slekten Tropheus og hvordan man tar vare på disse ciklidene.
En kort presentasjon av de 8 forskjellige gruppene.
Tanganyikasjøen, som ligger i Øst-Afrika, verdens sjette største innsjø. Det er omgitt av 4 forskjellige land – Zambia nederst i sør, det meste av vestkysten tilhører Zaire, det meste av østkysten tilhører Tanzania og en relativt kort strekning på toppen av nordøst tilhører Burundi. Denne gigantiske innsjøen (ca. 600 km lang og opptil 75 km bred) er også ekstremt dyp, 1470 meter, noe som gjør den til den nest dypeste innsjøen i verden.
Innsjøens kyst består av tre forskjellige hovedtyper . Den største delen består av steinetekysten, mens de fleste av de resterende områdene består av sandstrender. Den tredje typen finnes ved elvemunninger og består av sumpete områder med siv. Den konstante vekslingen mellom svakt skrånende sandstrender eller dystre strender og steinete strender har spilt og spiller fortsatt en viktig rolle i arten av ciklider. De fleste ciklidearter lever i det steinete området hvor deres viktigste næringskilde er algematten som vokser på steinene. Det betyr at en art som lever ved et visst steinete område ikke våger seg ut over åpent vann inn i sandområdet, fordi de ikke finner mat der. I løpet av årtusener har det derfor utviklet seg en rekke ulike arter ved hvert fjellområde i innsjøen, som bare finnes der og ingen andre steder i innsjøen. Dette er grunnen til at det er så mange forskjellige arter i Tanganyikasjøen.
Fra akvaristens synspunkt, som vi nevnte, er den steinete kysten den mest interessante delen, fordi de fleste av artene holdes i akvarier bor her (de fleste ciklider, men også noen møll). Mer enn 200 forskjellige ciklidearter og mengder av forskjellige fargeformer av disse har blitt eksportert til akvariehobbyen og i dag dyrkes de aller fleste av dem. Som i Malawisjøen er de fleste ciklider i Tanganyikasjøen endemiske (finnes bare ett sted).
Vannet i en Tanganyika akvariet bør ha høy pH. I dette akvariet kan du f.eks. Cyphotilapia frontosa og Neolamprologus sexfasciatus.
Vannet i Tanganyikasjøen er alkalisk (pH 8,6-9,2) og derfor må akvarievannet ha en pH på minst 7,5, helst over 8,0 (for ytterligere informasjon se under overskriften "Akvarium" i hovedkolonnen til venstre). Vanntemperaturen må være mellom 24-26°C. Vannet i innsjøen er veldig klart og de øverste 40 meterne er svært oksygenrike, og det er også i dette området at nesten alle Tanganyika-ciklidene som vi har i akvariet vårt har sitt naturlige habitat. Derfor er oksygeninnholdet i akvarievannet ekstremt viktig. Det betyr at du må være forsiktig med vannskift (ca. 30 % per uke) og ha kraftige pumper (med en omsetning på minst 3 ganger volumet til akvariet i timen).
Selv om det ikke er så mange planter i Tanganyikasjøen, kan du ha f.eks. java bregner i et tanganyika akvarium. Bildet viser en godt voksen Microsorum pteropus "Windeløv" plukket opp fra akvariet for å vise hvor stor den er.
I innsjøen er det bare noen få plantearter, men det er mulig å ha planter som Vallisneria, Anubias, Crinum, Microsorum og Cerathophyllum i> sammen med tanganyika-ciklider. Plantene som finnes i innsjøen finnes vanligvis bare i sanddyneområdene og noen ganger i sandområdene, men aldri på den steinete kysten. Et ekte biotop Tanganyika akvarium bør derfor ikke inneholde planter. Som oftest har man heller ikke planter i et Tanganyika-akvarium, men det er dekorert ved hjelp av store steiner og/eller en steinbakgrunn som gir gjemmesteder for yngel og hvor hannene kan holde et revir. Skal du fortsatt ha planter, bør du huske at mange Tanganyika-ciklider graver mye, noe som gjør at plantene blir med. Plantene må derfor forankres godt til noe stein etc. slik at de ikke flyter opp. Imidlertid er svært få Tanganyika-ciklider rene planteetere. Noen eksempler på planteetere er Limnotilapia dardenni, Tylochromis polylepis og Oreochromis tanganicae, men ingen av disse er vanlige som akvariefisk.
< p >
I Tanganyikasjøen er det både appetittvekkende og substrat-bredende ciklider. De appetittvekkende artene bør holdes i store akvarier (minst 150 cm lange) med et relativt stort antall av hver sort (ca. 10-15) og gjerne med flere hunner enn hanner. Noen av de substrathekkende artene kan enten holdes i par eller i små grupper i relativt små akvarier (fra 60 L og oppover). Det er imidlertid vanskelig å se forskjell på hunner og hanner og derfor er det bedre å kjøpe en liten gruppe (4-6 stk) yngel og la dem vokse opp sammen.
Den mest populære ciklidegruppen i Tanganyikasjøen er utvilsomt Tropheus. Bildet viser en Tropheus sp. "rød", Kachese.
De fleste tanganyika-ciklider vil spise maten de blir tilbudt, men det betyr ikke at tarmsystemet deres er tilpasset all slags mat. At de spiser alt betyr selvfølgelig ikke at du kan mate dem med hvilket som helst fôr, snarere tvert imot. For eksempel. er den populære Tropheus-arten som er svært følsom for feil kosthold. Derfor bør du kun mate dem med et fôr som er sammensatt på en slik måte at det minner mest mulig om deres naturlige kosthold. I dag finnes det god flakemat og pellets (som ikke inneholder animalsk fett) med stort grønnsaksinnhold. Du kan også gi de fleste Tanganyika-ciklider små krepsdyr som mysis, cyclops og krill. Rødfluelarver er imidlertid ikke egnet mat for Tanganyika-ciklider. For ytterligere informasjon gå inn under overskriften "Feed" i hovedkolonnen til venstre. I tillegg finner du tilleggsinformasjon om passende fôr i beskrivelsen av de ulike fiskegruppene.
I Tanganyikasjøen lever Tropheus i et miljø med steiner og ciklidene er vant til å gjemme seg i fjellsprekker når de føler seg truet. Maten deres består hovedsakelig av biomassen (algene) som vokser på steinene.
Ikke all materie som spises av Tropheus er næringsrik, men mye som svelges er "tomme kalorier". For å fordøye så mye alger som mulig, er Tropheuss tarmsystem veldig langt (flere ganger lengre enn fiskens totale lengde). Magesaften har derfor god tid til å fordøye all maten blant den store mengden materie som fisken tar til seg.
I Tanganyikasjøen finner du Tropheus i områder med steinblokker. Bildet viser en stim av Tropheus brichardi.
I et akvarium holder en Tropheus-hann et territorium med en viss mengde aggresjon. Siden hannene er territorielle, vil hver av dem okkupere et lite område i akvariet. Siden de trenger noen gjenstander for å markere en territoriegrense, bør du plassere noen steinrøyser i akvariet på en slik måte at haugene skilles fra hverandre. Hvis du f.eks. har tre hanner i akvariet, kan du bygge tre forskjellige steinrøyser. Hvis det er en enkelt sammenhengende steinrøys i akvariet, vil den sterkeste hannen vurdere hele haugen som sitt territorium. Hver hann trenger et territorium som har en diameter på ca 75 cm. Avhengig av størrelsen og arten av akvariet, kan du bare holde noen få hanner sammen. Antall hunner og umodne hanner spiller ingen rolle. Det er imidlertid bedre å ha minst dobbelt så mange hunner som hanner. Det er mulig å ha noen andre arter sammen med en gytegruppe av Tropheus, men de bør være mindre eller i det minste mindre dominerende enn disse.
Alle Tropheus har sterke territorielle krav og trives best i lange akvarier. Den mest fredelige arten er Tropheus duboisi. Bildet viser Maswa-varianten.
Ikke hold forskjellige Tropheus-arter eller -varianter i samme akvarium. T.duboisi som parer seg med andre Tropheus gyter sjelden, og de fleste av de andre avler i akvarier. Du bør heller aldri ha mindre enn 10 (men helst 15) av en Tropheus-art i et akvarium. Et passende akvarium bør være langt, absolutt ikke kortere enn 150 cm, men helst 200 cm. Grus som falsk grus og lignende må unngås fordi det er fare for at rugende hunner plukker grusen inn i munnen og ruger på den. Romkornene knuses av gruskornene. Ideelt sett bør du derfor ha fin sand i akvariet, alternativt grov grus.
Det er ekstremt viktig at denne plantespisende cikliden får et fiberrikt fôr slik at tarmen ikke får problemer. Bildet viser en Tropheus moorii "Kasanga".
En av de viktigste betingelsene for at Tropheus skal trives, er maten de får. Som tidligere nevnt spiser Tropheus fryktelig mye ute i naturen, men det meste inneholder ingen næring. All materie som de får i seg, beveger seg ganske raskt gjennom den lange tarmkanalen. Hvis vi gir Tropheus en lett fordøyelig mat, ønsker den glupsk å sluke så mye som mulig, fordi den er naturlig vant til å spise så mye den kan. Hvis fôret er mykt og lett fordøyelig (fiberfattig) vil det danne en slimete, klissete klump i første del av tarmen. Det blir vanskelig for Tropheusene (også for andre algespisende fisk) å flytte dette slimet mot analåpningen. Fordøyelsessystemet blir dysfunksjonelt og fisken får en hoven buk og mister appetitten. Det blir mottakelig for ulike sykdommer eller dør rett og slett av forstoppelse. Så aldri NOENSINNE, fôr Tropheus eller for den saks skyld alle alger som spiser fisk med lavt fiberfôr. Mat aldri Tubifex-slanger (eller andre typer slanger), røde eller hvite mygglarver eller oksehjerte.
En god mat å gi Tropheus til syklopene dine. Dette fôret må imidlertid gis i frossen form, for ellers kan det komme parasitter og disse kan skade fisken. Det er tryggest å gi fisken flakmat av høy kvalitet. Spesielt de grønne flakene (Spirulina-flakene) kan anbefales til Tropheus, men det fungerer også med andre flakvarianter.
< br>Tropheus sp. "ikola" søl. Hannen tiltrekker hunnen ved å legge seg ned og vibrere kroppen. På bildet gjentar hunnen samme oppførsel og legger egg.
En annen viktig faktor angående fôret er at det trengs relativt lite mat daglig. Alt kunstfôr inneholder så høy andel proteiner at relativt lite fôr per dag er tilstrekkelig. Voksen Tropheus bør kun gis én gang daglig. Det er vanskelig å angi en bestemt mengde-per-fisk-regel, men normalt skal du ikke gi mer enn det som spises på TO minutter. Hvis fisken blir tynn og slutter å gyte, bør du begynne å mate litt mer. Det er imidlertid mer vanlig at de får i seg for mye mat, noe som gir fete gytere som produserer stadig færre egg. Hannene blir større og mer aggressive, og kort fortalt blir det vanskeligere å få gruppen til å samarbeide. Unngå overfôring, hvis maten havner på bunnen av akvariet, har du overfôret.
A Synodotis multipunctatus prøver å stjele rom
En siste anbefaling: aldri la villfanget fisk inn i en etablert gruppe. Villfangsten bærer ofte på parasitter som kan overføres til den andre fisken. De nye fiskene "testes" av den gamle Tropheus og svekkes oftere enn de akklimatiserer seg til det nye miljøet. Når de blir svakere, "blomstrer" parasittene i dem, og de kan til og med påvirke din gamle sunne Tropheus. Så aldri plasser villfanget fisk blant en etablert gruppe.
I midten kan du se kanten som hunnen er i ferd med å ta opp med munnen hennes.
Hvis du har forsikret deg om at vannverdiene er riktige, satt opp akvariet riktig og gitt fisken riktig mat, kan ingenting stoppe Tropheus fra å gyte. Hunner som ruger egg eller larver kan holdes i gruppen eller plasseres i separate akvarier. Ha aldri mer enn én munnvannende hunn i en liten stamfisktank, da de vil kjempe hvis de blir gruppert sammen. Hvis hun blir alene, vil hun unngå avl når den tid kommer. Hunnen kan deretter slippes tilbake til lekegruppen. Dette gjøres best om natten når all fisken sover. Da slipper du stresset det medfører for hunnen når hun skal undersøkes av nysgjerrige slektninger og hun kan ha glemt hvordan det så ut i lekebutikken. Antall yngel per kull varierer mellom 8 og 20.
Etter gyting har hunnen alle egg i munnen. Etter ca 3 uker vil yngelen komme ut.
Hvis du lar den munnsprettede hunnen bli værende i gyteakvariet, bør du merke når hun gyter, for det er ikke alle hunner som ønsker å slippe yngelen når de fisk resten av dere i akvariet. Etter fire uker bør hunnen derfor plasseres en kort stund i et akvarium med yngel for å få henne til å spytte ut yngelen. Erfarne akvarister kan "riste" yngelen ut av munnen. Dette anbefales imidlertid ikke fordi det svekker yngelpleieadferden til fremtidige generasjoner.
Det er lettest å fange en fisk ut av gyteakvariet om natten. Når alle fiskene sover, velger du hunnen du vil ha (ved hjelp av fotoblits) og fanger henne enkelt med et nett.
Innenfor de fleste av gruppene som er oppført nedenfor, er det mange forskjellige arter og fargevariasjoner. Det er også en viss forskjell i aggressivitet mellom de ulike gruppene. Vi har rangert dem fra de mest fredelige til de mest aggressive.
Duboisi
Rød og Moorii
Ikola
Svart < br> Annectens
Brichardi og Mpimpwe
Denne gruppen inneholder bare én art, Tropheus annectens. T. annectens variant funnet på østkysten mange kaller T. polli, sannsynligvis samme art. Hva skiller T. annectens fra de andre gruppene er at den har fire finnestråler i analfinnen, mens de andre Tropheus-artene har 5-7. Et annet kjennetegn er at hannene har et fargemønster som er ganske forskjellig fra hunnene. De har imidlertid dette til felles med arter i brichardi-gruppen.
Tropheus annectens < /i> kalles vanligvis vimpelmoorii på grunn av den utvidede halefinnen.
Det er noen få forskjellige populasjoner av denne arten, men de skiller seg ikke så mye, generelt kan man si at denne arten tilhører ikke fargenaboene til The >Tropheuss. Det vises heller ikke så ofte i handelen.
Deres utbredelse er et lite område midt på vestkysten av innsjøen og et litt større område midt på østkysten.
< img src="/images/600/1767 . jpg">
Dessverre er voksne Tropheus brichardi vanligvis ikke så fargerike (bildet viser varianten fra Nyanza Lac i Burundi). Imidlertid har yngelen og unge hunner ofte dekorative vertikale striper over kroppen.
Brichardi-gruppen har den mest omfattende utbredelsen av alle Tropheus-artene og finnes mange steder rundt innsjøen. Det som kjennetegner denne gruppen er fargemønsteret som består av flere vertikale bånd. Disse båndene er tilstede hos unge og vanligvis hos hunner, men forsvinner vanligvis hos voksne hanner. Grunnfargen til disse fiskene er vanligvis grønn eller brun, men aldri svart. Som angitt for annectens-gruppen er fargen på voksne hanner også forskjellig fra hunnene.
Det som kjennetegner artene i denne gruppen er at grunnfargen er svart eller svært mørkebrun. De ulike geografiske variantene er ganske forskjellige på tegningen. Oftest har de bånd, filt, flekker på kroppen som kan være gule, oransje eller røde.
Oransje moorii (< i> Tropheus sp. "svart", Pemba) er en av de vanligste Tropheus-variantene i handelen.
De aller fleste sorte varianter finnes bare på toppen i nord, med noen få unntak for noen få varianter (inkludert den såkalte kirsebærmyren) funnet litt sør på østkysten.
Den aller første Tropheus arter som skal eksporteres fra Tanganyikasjøen var den såkalte "timeglass-mooriin" inkludert i denne gruppen.
Tropheus sp. "rød", Chimba har en intens rødfarge i akvariet. I sjøen er det betydelig svartere.
Det som skiller røde Tropheus er at de har en mørk kropp med en burgunderrød fargeforskyvning (varierer mellom de forskjellige variantene), to V-lignende striper mellom øynene og noen ganger en lys linje. på nedre del av kinnet. En annen egenskap som skiller dem fra Moorii-gruppen (og de fleste andre Tropheuss) er fargen på den første strålen av bekkenfinnen. I den røde gruppen er den brun eller rødlig, i moorii-gruppen er den blå. Det er også lett å kjenne igjen en "rød" i innsjøen fordi de fleste eksemplarene alltid er mørke eller for det meste svarte.
Sorter av den røde gruppen er spredt langs en stor del av vestkysten. av innsjøen i Zaire og Zambia.
Kjært barn har mange navn, Tropheus moorii, Kasakalawe vanligvis f.eks. kalt Mpulungu, amber moorii og orange moorii.
Tropheus moorii var i utgangspunktet en betydelig større gruppe, f.eks. tidligere ble variantene i de svarte og røde gruppene tilskrevet Tropheus moorii. Det er imidlertid fortsatt et veldig stort antall Tropheus som telles i denne gruppen.
Det som kjennetegner moorii-variantene er at de har fargerike sider, en annen egenskap at det er skilles fra den røde gruppen ved den blå fargen på den fremre finnestrålen.
Du finner moorii-varianter i den sørlige delen av innsjøen og litt lenger opp på begge sider.
Tropheus duboisi er sannsynligvis den mest populære av alle Tropheus. Hovedårsaken til dette er at yngelen er veldig dekorativ med sin type grunnfarge og et stort antall lyseblå til hvite flekker på kroppen. Disse prikkene forsvinner over tid og den får et vertikalt bånd i stedet. Bredden på båndet varierer mellom ulike eksemplarer, også fargen og intensiteten på fargen varierer mellom ulike individer, men også avhengig av hvor den kommer fra geografisk. En populær variant kalt «Maswa» har et bredt gult bånd, men det finnes også varianter som for eksempel har et smalt hvitt bånd.
Generelt kan man si at duboisi er minst aggressiv av alle Tropheus arter, men fra tid til annen kan du støte på hanner som kan være ekstremt aggressive.
Duboisi finnes bare i den nordlige delen av innsjø, hovedsakelig på østkysten, men også på vestkysten.
Tropheus sp. "mpimbwe" (varianten kommer fra Msalaba) minner mye om Tropheus brichardi.
Tropheus. sp."mpimbwe" er en art som tidligere ble plassert i brichardi-gruppen. Men av ulike grunner er den flyttet derfra og plassert i sin egen gruppe. På mange måter er den veldig lik denne.
Det er noen forskjellige mpimbwe-varianter midt på østkysten av innsjøen.
Kejsarmooriin (Tropheus sp. "ikola") er en av de mest populære "tropheus".
Tropheus sp. "Ikola" er bedre kjent i Sverige under navnet "kejsar-moorii". Av en eller annen grunn har denne arten også blitt plassert i sin egen gruppe. Kanskje fordi de har et bredere bånd enn noen av artene i den svarte gruppen der den kunne plasseres. Kanskje kan den anses som noe fredeligere enn den svarte arten.
Det finnes ingen geografiske varianter av denne arten, men det eneste kjente stedet den forekommer er i Ikola i Tanzania på den nordøstlige bredden av innsjøen.
p>
