Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
TANGANYIKA CYCLIDS - Substrate rugers
Først kommer en generell del om Tanganyikasjøen og dens ciklider, deretter kommer en beskrivelse av gruppen "Substrate brooders".
Vi har delt beskrivelsen av gruppen "Substratum ruavers" i to forskjellige divisjoner.
Julidochromis og Boulengerochromis.
Snegleskallspillere og Lamprologus . p>
Tanganyikasjøen, som ligger i Øst-Afrika, verdens sjette største innsjø. Det er omgitt av 4 forskjellige land – Zambia nederst i sør, det meste av vestkysten tilhører Zaire, det meste av østkysten tilhører Tanzania og en relativt kort strekning på toppen av nordøst tilhører Burundi. Denne gigantiske innsjøen (ca. 600 km lang og opptil 75 km bred) er også ekstremt dyp, 1470 meter, noe som gjør den til den nest dypeste innsjøen i verden.
Innsjøens kyst består av tre forskjellige hovedtyper . Den største delen består av steinetekysten, mens de fleste av de resterende områdene består av sandstrender. Den tredje typen finnes ved elvemunninger og består av sumpete områder med siv. Den konstante vekslingen mellom svakt skrånende sandstrender eller dystre strender og steinete strender har spilt og spiller fortsatt en viktig rolle i arten av ciklider. De fleste ciklidearter lever i det steinete området hvor deres viktigste næringskilde er algematten som vokser på steinene. Det betyr at en art som lever ved et visst steinete område ikke våger seg ut over åpent vann inn i sandområdet, fordi de ikke finner mat der. I løpet av årtusener har det derfor utviklet seg en rekke ulike arter ved hvert fjellområde i innsjøen, som bare finnes der og ingen andre steder i innsjøen. Dette er grunnen til at det er så mange forskjellige arter i Tanganyikasjøen.
Fra akvaristens synspunkt, som vi nevnte, er den steinete kysten den mest interessante delen, fordi de fleste av artene holdes i akvarier bor her (de fleste ciklider, men også noen møll). Mer enn 200 forskjellige ciklidearter og mengder av forskjellige fargeformer av disse har blitt eksportert til akvariehobbyen og i dag dyrkes de aller fleste av dem. Som i Malawisjøen er de fleste ciklider i Tanganyikasjøen endemiske (finnes bare ett sted).
Vannet i en Tanganyika akvariet bør ha høy pH. I dette akvariet kan du f.eks. Cyphotilapia frontosa og Neolamprologus sexfasciatus.
Vannet i Tanganyikasjøen er alkalisk (pH 8,6-9,2) og derfor må akvarievannet ha en pH på minst 7,5, helst over 8,0 (for ytterligere informasjon se under overskriften "Akvarium" i hovedkolonnen til venstre). Vanntemperaturen må være mellom 24-26°C. Vannet i innsjøen er veldig klart og de øverste 40 meterne er svært oksygenrike, og det er også i dette området at nesten alle Tanganyika-ciklidene som vi har i akvariet vårt har sitt naturlige habitat. Derfor er oksygeninnholdet i akvarievannet ekstremt viktig. Det betyr at du må være forsiktig med vannskift (ca. 30 % per uke) og ha kraftige pumper (med en omsetning på minst 3 ganger volumet til akvariet i timen).
Selv om det ikke er så mange planter i Tanganyikasjøen, kan du ha f.eks. java bregner i et tanganyika akvarium. Bildet viser en godt voksen Microsorum pteropus "Windeløv" plukket opp fra akvariet for å vise hvor stor den er.
I innsjøen er det bare noen få plantearter, men det er mulig å ha planter som Vallisneria, Anubias, Crinum, Microsorum og Cerathophyllum i> sammen med tanganyika-ciklider. Plantene som finnes i innsjøen finnes vanligvis bare i sanddyneområdene og noen ganger i sandområdene, men aldri på den steinete kysten. Et ekte biotop Tanganyika akvarium bør derfor ikke inneholde planter. Som oftest har man heller ikke planter i et Tanganyika-akvarium, men det er dekorert ved hjelp av store steiner og/eller en steinbakgrunn som gir gjemmesteder for yngel og hvor hannene kan holde et revir. Skal du fortsatt ha planter, bør du huske at mange Tanganyika-ciklider graver mye, noe som gjør at plantene blir med. Plantene må derfor forankres godt til noe stein etc. slik at de ikke flyter opp. Imidlertid er svært få Tanganyika-ciklider rene planteetere. Noen eksempler på planteetere er Limnotilapia dardenni, Tylochromis polylepis og Oreochromis tanganicae, men ingen av disse er vanlige som akvariefisk.
< p >
I Tanganyikasjøen er det både appetittvekkende og substrat-bredende ciklider. De appetittvekkende artene bør holdes i store akvarier (minst 150 cm lange) med et relativt stort antall av hver sort (ca. 10-15) og gjerne med flere hunner enn hanner. Noen av de substrathekkende artene kan enten holdes i par eller i små grupper i relativt små akvarier (fra 60 L og oppover). Det er imidlertid vanskelig å se forskjell på hunner og hanner og derfor er det bedre å kjøpe en liten gruppe (4-6 stk) yngel og la dem vokse opp sammen.
Den mest populære ciklidegruppen i Tanganyikasjøen er utvilsomt Tropheus. Bildet viser en Tropheus sp. "rød", Kachese.
De fleste tanganyika-ciklider vil spise maten de blir tilbudt, men det betyr ikke at tarmsystemet deres er tilpasset all slags mat. At de spiser alt betyr selvfølgelig ikke at du kan mate dem med hvilket som helst fôr, snarere tvert imot. For eksempel. er den populære Tropheus-arten som er svært følsom for feil kosthold. Derfor bør du kun mate dem med et fôr som er sammensatt på en slik måte at det minner mest mulig om deres naturlige kosthold. I dag finnes det god flakemat og pellets (som ikke inneholder animalsk fett) med stort grønnsaksinnhold. Du kan også gi de fleste Tanganyika-ciklider små krepsdyr som mysis, cyclops og krill. Rødfluelarver er imidlertid ikke egnet mat for Tanganyika-ciklider. For ytterligere informasjon gå inn under overskriften "Feed" i hovedkolonnen til venstre. I tillegg finner du tilleggsinformasjon om passende fôr i beskrivelsen av de ulike fiskegruppene.
Denne gruppen består av små langstrakte ciklider, som best holdes i par. Slektene vi plasserte i denne gruppen, Chalinochromis, Julidochromis, Telmatochromis (T. vittatus "bør" plasseres i gruppen med skallespillere).
Telmatochromis brichardi trives best hvis du holder dem i en liten gruppe med 5-6 eksemplarer.
De fleste artene som inngår i denne gruppen er sammenkoblet i sitt naturlige miljø. Et unntak er slekten Telmatochromis der de fleste artene lever i små grupper. I naturen lever de alle i nærheten av steiner som gir dem beskyttelse.
Selv i akvarier holdes artene i slektene Chalinochromis og Julidochromis i par. De fleste Telmatochromis lever også i par, men T. bifrenatus, T. brichardikan også holdes i små grupper på 5-6 individer. De fleste av dem er fredelige (bortsett fra T. dhonti, er også T. temporalis noe aggressive) og kan derfor holdes enten i et blandet større tanganyika-akvarium eller et nakent par i et lite akvarium. Egnet akvariestørrelse varierer for de ulike artene, se respektive artsbeskrivelse. Dessverre er det ikke så lett å skille en hann og en hunn for å plassere dem i par i et akvarium. Det beste er å kjøpe en liten gruppe yngel (5-6 stk) som får vokse sammen og parre seg. Når de begynner å pare seg, vil fisken bli jaget bort én etter én (med mindre akvariet er veldig stort). En fanget fisk står ofte høyt oppe i et hjørne av akvariet og er lett å fange og plassere i et annet akvarium. Hvis du ikke gjør dette, vil den bli jaktet i hjel. En etter en forsvinner selve fisken, helt til et par gjenstår.
Svart slange (Chalinochromis brichardi ) er en lettbehandlet og vakker pardannende substratbroder.
Et passende akvarium bør inneholde mange gjemmesteder som kan lages ved hjelp av steiner. Telmatochromis bifrenatus og T. brichardi ønsker tomme skjell (se skjellgruppen) som beskyttelse, i alle fall til de er store nok til å ikke komme inn i skjellene.
Artene som inngår i denne gruppen er hovedsakelig rovfisk og liv. . på alt fra små snegler, små virvelløse dyr til rogn fra større fisk. Telmatochromis temporalis spiser også alger. Hovedmaten deres i akvariet bør være frossen eller levende mat som cyclops og dafnia. De større kan også gis mysis. Disse fôrene supplert med flakfôr av høy kvalitet er ganske tilstrekkelig.
Julidochromis ornatus er en populær liten parringsciklide som kan holdes i ganske små akvarier. Den har to ulike gytestrategier.
Alle arter som inngår i denne gruppen er substratfiskere, noe som betyr at de gyter i en smal hule hvor rommet er festet til taket. Som regel hjelper begge foreldrene med å forsvare avkommet. Når et par har dannet seg, bør ikke steinene i akvariet flyttes, da de danner territorielle grenser for både hannen og hunnen. Hvis en stein flyttes, oppstår nye territorielle tvister og paret kan skilles. Spesielt følsomme for dette er Julidochromis. De fleste Julidochromis har en spesielt interessant gyteatferd fordi de har to forskjellige gytestrategier.
1/ et gytepar produserer store kluter (50-100 egg) hver femte til sjuende uke.
2/ eller små kull (5-20 egg) hver uke. De kan også bytte mellom de forskjellige spillestrategiene. De andre artene i denne gruppen spiller mer tradisjonelt, dvs. ifølge alternativ 1.
Av de fleste Julidochromis-arter finnes det flere forskjellige fargevarianter. Fargeforskjellen er imidlertid ikke så stor mellom disse.
Arten Boulengerochromis microlepis har dannet sin egen gruppe fordi den blir ekstremt stor og har en særegen gyteadferd.
Denne gigantiske fisken (ca. 70 cm) er en åpen substratbror og produserer i sitt naturlige miljø 5 000-12 000 egg per clutch. De er ekstremt beskyttende for avlen og forlater nesten aldri kullet sitt, ikke engang for å spise. Før gyting passer de på å spise mye, etter gyting spiser de stort sett ikke i det hele tatt men forsvarer kullet sitt til de dør av utmattelse. Dette tar imidlertid veldig lang tid og ungene har da vokst nok til å klare seg selv. Dersom kullet skulle forsvinne av en eller annen grunn (rovfiskbytte) første gang, gyter de igjen til de kan få opp et kull. Jobben deres i livet er et kull med unge.
Boulengerochromis microlepis gyter bare én gang i livet hans . Her vokter hunnen sitt kull på noen tusen yngel.
I naturen lever disse fiskene av små sandlevende ciklider, og du bør derfor helst mate dem med små levende fisk i akvariet, evt. i kombinasjon med større frossenmat.
p>
p>
Fordi de blir så store er de svært vanskelige å ha i et akvarium, men i et akvarium som inneholder minst 1000 liter vann kan du holde en liten gruppe ungfisk. Å dyrke dem i et akvarium er selvfølgelig enda vanskeligere, og bare én vellykket gyte er kjent. Dette spillet fant sted i Sverige.
Arter i denne gruppen holdes ofte i par i et blandet tanganyika-akvarium. De har ganske stort territorium der. De kan også holdes i en mindre gruppe. Artene som inngår i gruppen tilhører alle slekten Neolamprologus og gruppen er oppkalt etter Neolamprologus brichardi som vanligvis kalles "prinsessen av Burundi". Artene som inngår i gruppen er Neolamprologus brichardi, N. buescheri, N. crassus, N. falcicula, N. gracilis, N. pulcher, N. olivaceus og N. savoryi.
Prinsessen av Burundi (Neolamprologus brichardi) lever i sin naturlige natur tilstandsmiljø i stimer på flere tusen eksemplarer.
I deres naturlige miljø ser du vanligvis N.buescheri, N.falcicula og N. savoryi i par og deres territorium består av en liten hule mellom steinene. De andre artene i gruppen forsvarer også et territorium, men disse ligger så tett sammen at det virker som om de lever i stimer. Grupper av territorielt krevende brichardi-typer kan inneholde flere hundre individer.
I akvarier kan disse artene enten holdes i par eller i små grupper (4-6). Velger du en liten gruppe, må akvariet være på minst 150 liter. Du bør aldri blande forskjellige arter i denne gruppen hvis de er like, da det er fare for kryssing. Imidlertid kan de holdes sammen med de fleste andre tanaganik-ciklider uten store problemer. Et passende akvarium må inneholde mange grotter (minst like mange som det er territorielle krav). Grotter kan lages ved hjelp av steiner.
Daffodil (Neolamprologus pulcher fra Kalambo) er en veldig enkel til lek og populær prinsessevariant.
I naturen lever artene i denne gruppen dyreplankton og svært små virvelløse dyr i biomatten. Egnet akvariemat er derfor frossen eller levende cyclops og artemia, du kan også bruke et flatt mat som komplement.
De fleste artene som inngår i prinsessegruppen er lettdyrkede substratfisk og de kan enten dyrkes i et større akvarium med flere fisker eller i et mindre akvarium for bare et par. Det er vanskelig å se forskjell på kjønnene, men du kan sette et par par på samme måte som ble indikert for Julidochromis-gruppen. Hvis du holder N. brichardii et større akvarium sammen med flere fisker kan man studere deres interessante yngelpleie. I det første kullet er det ofte bare noen få av yngelen som overlever, fordi foreldrene ikke klarer å beskytte all yngelen mot rovfisk. Når paret deretter gyter en gang til, hjelper de gjenværende ungene fra det første kullet til å forsvare sine yngre søsken. Til slutt kan du se yngel i flere forskjellige størrelser for å hjelpe til med vaktholdet. Ungene blir først sendt avgårde når de selv har blitt klare til å leke. Kullstørrelsene varierer mellom 30-100 yngel hos alle arter i denne gruppen, bortsett fra N. buescheri, som produserer kull på mellom 5 og 50 yngel. Sistnevnte har to forskjellige gytestrategier på samme måte som Julidochromis, dvs. de kan produsere små kull annenhver uke eller større kull hver sjette til åttende uke.
Neolamprologus buescheri er en liten og fin prinsessesort som imidlertid ikke er like lett å spille som de andre. Den har også to ulike gytestrategier.
Noen av artene som inngår i denne gruppen forekommer i flere ulike geografiske fargevarianter, dette gjelder spesielt N. brichardi. Fargene varierer imidlertid ikke veldig mye.
I denne gruppen har vi plassert artene som vanligvis dyrkes i akvarier med tomme skall. De kan deles inn i to forskjellige grupper
1/ de større - Altolamprologus calvus, A.compressiceps og Neolamprologus prochilus
2/ de mindre - Altolamprologus sp. "Sumbu", Lamprologus callipterus, L. kungweensis, L. ocellatus, L. ornatipinnis, L. signatus, Neolamprologus brevis, N. boulangerie, N. calliurus, N. meeli, N. multifasciatus, N. similis og Telmatochromis vittatus "skull".
Altolamprologus calvus< /i> leker i sitt naturlige miljø i trange sprekker mellom steiner. I akvarier ofte i litt større skjell. Ungene vokser veldig sakte.
I sitt naturlige miljø leker ikke arten i gruppen med de store i skjell, men i trange sprekker mellom steiner. De kan gjøre dette fordi de har en veldig kompakt kropp. Mesteparten av tiden er hannen betydelig større enn hunnen og han kan heller ikke klemme seg inn i den trange sprekken de har valgt som lekeplass. Artene i denne gruppen er rovfisk og spesialiserer seg på å gripe små yngel og virvelløse dyr i trange sprekker. Disse artene holdes og avles best i par i et akvarium hvor de holdes sammen med andre Tanganyika-ciklider.
Lamprologus callipterus
Lamprologus callipterus hannen er betydelig større enn hunnen (hunnen kan sees nederst til venstre) og kommer derfor ikke inn i skjellene.
Arten i gruppen med de mindre bruker vanligvis (noe søler på andre måter) tomme skjell som finnes i sitt naturlige miljø. Hos noen arter er hannene betydelig større enn hunnene og kan ikke komme inn i skjellene. Den største størrelsesforskjellen finner vi hos Lamprologus callipterus der hannen er godt over tre ganger størrelsen på hunnen. De fleste av artene som inngår i denne gruppen holdes i akvarier best i par, men noen som N. multifasciatus, N. similis, N. calliurus, T. vittatus "shell", L. ocellatus og L. ornatipinnisbevares best i en liten gruppe på 5-6 fisker. I naturen lever de fleste artene i denne gruppen av dyreplankton og andre små virvelløse dyr. A.sp."Sumbu" og L.callipterus hanner spiser også småfisk.
Lamprologus ocellatus er en liten og vakker skjellfellende ciklide.
Et passende akvarium for arten i sistnevnte gruppe bør inneholde rikelig med tomme skall (kl. minst 2 ganger antall fisk), gjerne noen steiner, og ha fin sand (1-3 mm) som bunnmateriale. Skjellene brukes både som lekeplass og som beskyttelse. Den mest passende konkylien er ganske naturlig, Tanganyikasjøen, Neothauma. Dette er imidlertid vanskelig å få tak i, og du kan derfor også bruke drueskall (kan kjøpes i delikatesseforretninger). Bruk minst dobbelt så mange skjell som det finnes skjellfellende fisk.
Et passende akvarium for de større artene bør innredes med steiner, gjerne flate steiner (f.eks. skifer) som stables oppå hverandre slik at det danner trange sprekker. I disse sprekkene kan de leke. Mange bruker også store saltvannssnegler, skjell fra Malawisjøen som Lanistes nyassanus eller keramiske grotter med en smal inngang som gytesubstrat. Du bør tenke på to ting
1/ inngangen må være så smal at kun hunnen kan gå inn
2/ hvis du bruker tomme skjell (spesielt saltvannsskjell) osv. det er alltid en risiko for at hunnen kan sette seg fast.
Altolamprologus compressiceps hvis kroppsform er veldig lik ONE. calvus har vanligvis en litt høyere kropp enn sistnevnte.
Fordi alle arter i gruppen skalldyr er rovfisk (noen spiser både småfisk og små virvelløse dyr, mens de fleste er fornøyd med senere ) levende eller dypfryste cyclops, dafnia, artemia og mysis (for de større artene) er egnet fôr. Tørrfôr som flak kan brukes som tilskudd.
Ingen av artene som inngår i denne gruppen er spesielt vanskelige å holde sammen med andre Tanganyika-ciklider, men du må selvfølgelig huske at noen av dem er veldig liten og bør derfor ikke holdes sammen med store rovfisker.
Det tar vanligvis ganske lang tid å få de større artene til å gyte, men når de først begynner å gyte, gyter de ganske regelmessig. Etter at de gyter tar det mer enn en uke før eggene klekkes (opptil 200 per gyting) og larvene har utviklet seg nok til å forlate sprekken eller skallet. Du kan se at lek har funnet sted ved at hunnen ikke kommer frem selv når det er på tide å spise. Ungene vokser veldig sakte og de må plasseres i et spesielt akvarium fordi ellers risikerer de å bli spist, selv av sin egen far.
< br>Neolamprologus multifasciatus er en liten kar som holder stand mot litt større fisk.
De mindre artene er vanligvis mye lettere å få til å gyte, forutsatt at det er nok skjell. Størrelsen på kullet varierer ganske mye mellom de ulike artene. Hos noen arter som. N. multifasciatus og N. similis vanligvis varierer antall yngel per kull mellom 8 og 15, mens kullene til de fleste andre varierer mellom 20 og 50.
Mange av artene som forekommer i denne gruppen som f.eks. . A. calvus, A. compressiceps og L. ocellatus forekommer i flere forskjellige geografiske fargevarianter.
Faktisk har de eneste artene i denne gruppen det til felles (foruten å være substratbrennere selvfølgelig) at de en gang alle ble plassert i Lamprologus-slekten (noen er der fortsatt) og at de er ikke i prinsesse- og skjellspillergruppen. Artene som er inkludert her er noen Neolamprologus, Lepidiolamprologus og noen Lamprologus.
Denne gruppen inkluderer et veldig stort antall ciklider arter som skiller seg mye fra hverandre, både når det gjelder oppførsel og utseende. Det er derfor vanskelig å trekke så mange generelle konklusjoner om hvordan disse artene bør forvaltes. Du kan imidlertid finne mye informasjon om artsbeskrivelsen for hver kunst.
Den oransje cikliden (Neolamprologus leleupi ) er en av de vakreste Tanganyikaene, men den er veldig tøff og det er vanskelig å ha mer enn ett par i et akvarium.
Noe generelt kan imidlertid sies. Alle arter som inngår i denne gruppen er rovfisk og lever i sitt naturlige miljø enten på småfisk eller på små virvelløse dyr. I akvarier bør de derfor gis levende eller frossen mat som mysis, krill (store arter), artemia, cyclops (de mindre artene). De spiser også tørrfôr som flak og dette kan gis som komplementær mat.
Artene i Lamprologus-gruppen er sikkert aggressive av seg selv, men aggressiviteten er vanligvis kun rettet mot mot individer av samme art. Som regel er det derfor greit å holde disse artene sammen med andre Tanganyika-ciklider i et stort akvarium, forutsatt at man kun tar hensyn til at noen av dem er fiskespisere og derfor kan spise småfisk. Et egnet akvarium må inneholde masse gjemmesteder som kan bygges opp ved hjelp av stein, gjerne også finkornet sand (1-3 mm) som bunnmateriale fordi mange av dem liker å grave. Akvariet må også ha tettsittende dekkglass fordi jaktede individer lett kan hoppe ut av akvariet. Dessverre er ikke bare hannene tidvis aggressive, men aggresjonen mot hannene hos flere av artene er også rettet mot hunnen. Derfor kan det være vanskelig å finne et par som passer sammen. Hvor aggressive de er varierer fra art til art, så se på beskrivelsen av hver art. Den mer fredelige av arten kan holdes i relativt små akvarier som ditt, minst 75 cm lange. Mange av dem må ha et akvarium som ditt på minst 125-150 cm.
De aller fleste arter dyrkes i par. Bruker du et spesielt avlsakvarium må du slippe hunnen ut i akvariet noen uker før du slipper hannen. Kullstørrelsene varierer enormt mellom de forskjellige artene.
Neolamprologus sexfasciatus hanner som kjemper en kamp om hvem som skal være konge i akvariet.
