Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
I denne gruppen har vi inkludert ciklider som ikke er inkludert i noen av de andre gruppene. De som har blitt «over» er dels ciklidene som finnes på Madagaskar og dels de asiatiske. Vi behandler disse separat.
Først behandler vi de asiatiske og deretter de fra Madagaskar.
Etroplus anses av mange for å være den eneste asiatiske cikliden. Dette er ikke helt sant siden noen ciklider har migrert naturlig inn i det vestlige Asia fra Afrika. Noen arter er også plantet. Derfor kan du i dag i deler av Asia finne Tilapia, Oreochromis og Sarotherodon.
I akvariesammenheng er det imidlertid kun Etroplus som er aktuelt. Det er en viss forvirring om hvilke arter som er inkludert i denne slekten. Imidlertid teller de fleste med 3 arter, E. maculatus (relativt liten), E. suratensis (veldig stor) og den sjeldneste E. canarensis. Disse finnes i kystområdene på Sri Lanka og Sør-India. De lever stort sett i brakkvann.
Slekten Etroplus er veldig interessant med tanke på utviklingshistorien da den er veldig nær siklideslekten Paretroplus fra Madagaskar og begge ciklideslektene tilhører de eldste ciklidene i verden. Begge slektene er sannsynligvis relikvier fra fiskeformene som fantes før delingen av landmassene for rundt 20 millioner år siden.
I akvarier, spesielt Etroplus maculatus ble populær. Den kan krangle litt med andre av samme art, men er ellers ganske uproblematisk. Du kan holde dem sammen med andre fisker av omtrent samme størrelse som trives i vann med et snev av salt. For at de skal få sine mest intense farger trenger du brakkvann. Du kan ellers lese tilleggsinformasjon om artsbeskrivelsen.
Madagaskar er en stor og fjellrik øy som ligger i Det indiske hav utenfor den sørøstlige kysten av Afrika. Som vi nevnte i gjennomgangen av de asiatiske ciklidene, er det et veldig interessant forhold mellom den asiatiske slekten Etroplus og Madagaskar-cikliden Paretroplus og de tilhører sannsynligvis de eldste ciklideslektene . p>
Dessverre er den opprinnelige fiskefaunaen sterkt truet på Madagaskar, bl.a. fordi nesten all skogen er hogd. En konsekvens av dette har vært at elvene har blitt overskyet av all jorden som er sendt ned fra lysningene.
Implantasjon av f.eks. gullfisken (Carassius auratus) er en av grunnene til at mange biotoper på Madagaskar er sterkt truet.
Det andre store problemet for den innfødte fisken er alle utenlandske introduserte fiskearter. Hovedsakelig gjelder dette ulike Tilapia-arter, men også noen slangehodefisk og faktisk til og med gullfisk (Carassius auratus).
Samlet sett har dette ført til at biotoper av den opprinnelige arten ble utslettet samtidig som annen fisk har utkonkurrert dem.
Flere fiskearter har derfor blitt helt utryddet og artene som finnes i hobbyen i dag er derfor nesten 100 % oppdrettsanlegg eksemplarer.
Det er imidlertid en arter som fortsatt er ganske vanlig på øya. De som har overlevd er hovedsakelig arter som er utbredt og finnes i flere ulike miljøer. En slik er den mest kjente, Paratilapia polleni.
De kjente slektene er Paratilapia, Paretroplus, Ptychochromis og Ptychochromoides. Om alle disse fortsatt eksisterer i naturmiljøet er ikke kjent.
Madagaskar-ciklider er store fisker som krever veldig store akvarier. Interiøret skal bestå av sand eller fin grus, noen større steiner og røtter. Sammen med noen av artene kan du ha planter. Det er viktig å bruke steiner for å lage skjulesteder for fisken.
Vannet på Madagaskar er generelt nøytralt til svakt alkalisk, men fisken ser ikke ut til å være spesielt krevende når det kommer til pH-verdien. Siden dette er store fisker som forurenser mye, er det viktig med et effektivt filtersystem i akvariet og regelmessige og store vannskift.
De fleste arter er altetende som godtar det meste. Grunnmaten skal imidlertid være frossenmat som rekeblanding, mysis, reker og blåskjell. Flere av artene spiser også fisk i sitt naturlige miljø. I et akvarium er de imidlertid vanligvis ikke spesielt rovdyr, selv om du selvfølgelig ikke bør holde dem sammen med fisk som er for små.
Disse fiskene er best i et artsakvarium, kanskje sammen med noen større Loricariidae. Du kan ellers holde dem sammen med andre større, ikke for aggressive fisker som f.eks. større vestafrikanske ciklider.
Det beste du kan gjøre er å få en gruppe unge (6–10) og la dem vokse opp sammen.
De aller fleste av dere er substratoppdrettere som kan ha veldig store kull (noen arter produserer flere tusen yngel per gyting). Noen av dem ser ut til å få betydelig mindre (50-100 stk.), men relativt lite er kjent om gyteatferd og yngelstell av flere av disse artene.
En meget interessant observasjon er at Paretroplus kieneris yngel lever aktivt av slimsekresjonen som finnes på silken til foreldrenes kropper. Hvis de ikke får muligheten til dette, klarer de det som regel ikke. Det er verdt å merke seg at det er svært få arter som har denne spesielle oppførselen, og bortsett fra Paretroplus er den kun kjent i Etroplus (husk at de anses som fjernt beslektet) fra Asia og i Uaru< /i> i> og Symphysodon (diskus) fra Sør-Amerika.
Madagaskar-ciklider er ganske tilpasningsdyktige fisker. Det som kan skje er at de får "mekaniske" skader som de gir hverandre fordi de holdes i for små akvarier med for få skjulesteder.
