Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
Når det kommer til østafrikanske ciklider, snakker man ofte bare om Malawi- og Tanganyika-ciklider. Men det er flere andre innsjøer som også inneholder en rikelig ciklidefauna. Blant disse innsjøene kan nevnes Albert, Edward, Kivu, Kioga og den usedvanlig største av dem alle, Viktoria. Victoriasjøen er faktisk verdens nest største innsjø med et areal på 68 000 m² og en diameter på rundt 300 km. I motsetning til Lake Malawi og Lake Tanganyika, er den grunt med en maksimal dybde på ca 85 m og en gjennomsnittlig dybde på 20 m. Ingen av de ovennevnte innsjøene er spesielt dype. Vannet i disse er ikke like klart som i Malawi eller Tanganyikasjøen (med en siktdybde på ca. 20 m), men sikten her er vanligvis kun maks. 2,5 meter.
Store deler av disse innsjøene er ganske uutforsket, men det er anslått at i disse områdene inneholdt betydelig mer enn 400 arter av ciklider. Vi skriver eksisterte med vilje, for i dag har mange av disse artene blitt utryddet i Victoriasjøen. Årsaken til dette er at rovnilkarpe (Lates niloticus) og noen tilapias (Oreochromis leucostictus, O. niloticus, Tilapia) rendalli< / i> og T. zillii) ble plantet i sjøen på 60-tallet. Særlig utplantingen av nilabboren har fått triste konsekvenser ved at flere naturlige siklidarter i innsjøen har blitt utkonkurrert. Ettersom artene i Victoriasjøen også er endemiske (finnes kun her), har dette medført at mange arter har blitt fullstendig utryddet. Noen har imidlertid blitt "reddet" ved å bli fanget til akvarieformål før implantasjon. Av disse er det igjen akvariestammer.
Dette har indirekte ført til at disse ciklidene i økende grad har mistet popularitet fordi rekkevidden (variasjonen) i dag er for liten til å få folk til å interessere seg for disse fiskene. Dette er trist fordi mange av dem er utrolig vakre og fortjener større popularitet enn de har i dag.
Vannet i disse innsjøene er alkalisk og pH varierer gjennom året mellom 7 og 9, temperaturen holder seg vanligvis mellom 23 og 28°C.
Som de fleste andre ciklider er disse fiskene territorielle. Hvor sterkt territorielle de er varierer mellom de ulike artene. Dette kombinert med størrelsen gjør at de ikke kan oppbevares i små akvarier, men 150 liter må regnes som minimum. Et passende akvarium bør inneholde mange skjulesteder som kan lages ved hjelp av steiner og røtter. Svært få av dere er planteetere og derfor er det fullt mulig å holde dem sammen med robuste planter som Anubias, Microsorum og Bolbitis. De fleste av dem graver heller ikke, noe som gjør det lettere å holde dem i planteakvarier.
Belysningen kan være relativt sterk, men bunnmaterialer (sand eller fingerkorn) må ikke være mørke. Som regel farger de også bedre hvis akvariebakgrunnen er mørk.
De store svingningene i løpet av året når det gjelder pH og temperatur har gjort disse ciklidene svært tilpasningsdyktige i akvariet. Den ideelle pH-verdien for Victoria-ciklider er 7-8 og en temperatur på 24-26°C.
I sitt naturlige miljø spesialiserer de seg på ulike typer fôr. De er algespisere, planteplanktonspisere, dyreplanktonspisere, insektetere, bløtdyrspisere (snegler etc.), fiskespisere osv. Piscietere-gruppen er nesten fullstendig utryddet i innsjøen fordi de ble utkonkurrert av nilabboren.
I akvarier er de ikke det minste flørtende når det kommer til mat, men tar som regel det som tilbys. Det betyr imidlertid ikke at tarmsystemet deres er tilpasset all slags mat, men at de bør få mat som ligner på det de spiser i sitt naturlige miljø. Det ser imidlertid ikke ut til at de blir syke like lett som Malawi- og Tanganyika-ciklidene når de får feil kosthold.
Du bør aldri ha disse ciklidene i par, men invester i en gruppe på 5-6 av hver art. Det er best å investere i en gruppe ungfisk som du lar vokse opp sammen. Det er også en fordel om du har flere hunner enn hanner.
De yngler veldig lett og du bør derfor aldri holde arter som ligner. Man bør også unngå å holde de mest aggressive artene (ofte de steinlevende algespisere) sammen med de mest fredelige. Ellers er de relativt fredelige fisker som kan holdes sammen med f.eks. litt større tetraer som Kongo tetra (Phenacogrammus interruptus), ulike møll eller andre ciklider.
Hvis du ønsker mer enn én art av den mest aggressive arten, må akvariet være veldig stor (minst 200 cm).
Alle ciklidene vi plasserte i denne gruppen er appetittvekkende. Som regel er det kun hunnen som ruger, men hos noen få arter ruger begge foreldrene.
Inkubasjonstiden varierer mellom de ulike artene fra ca 10 dager opp til ca 22 dager. Etterinkubasjon (så lenge hunnen tar inn ungene i løpet av natten og ved fare, etter at de først er sluppet ut) varierer enda mer mellom artene, fra 2 til 25 dager.
< br> De flytter vanligvis rugende hunner til et mindre yngelakvarium hvor hun kan gå i fred og slippe yngelen når tiden er inne. Noen ganger kan det være litt vanskelig å slippe henne tilbake i hovedakvariet etter inkubasjonstiden og derfor bør du gjøre dette i forbindelse med fôring. Samtidig kan du også flytte noen steiner og røtter i akvariet. Hvis du lar hunnen ligge i akvariet, vil det meste av yngelen bli spist av de andre fiskene.
Som tidligere nevnt er disse fiskene hardføre og tilpasningsdyktige og lider derfor sjelden av sykdommer. Blir de syke skyldes det vanligvis mekaniske skader forårsaket av angrep fra tøffe hanner, som kan skje hvis akvariet er for lite eller inneholder for få skjulesteder.
