Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
Først følger en generell del om killis.
Deretter følger en mer spesifikk del om killis skallet sesongfisk.
< br > Nothobranchius guentheri er en såkalt sesongfisk, som betyr at den i sitt naturlige miljø lever i vannmasser som tørker opp i den tørre årstiden. Fisken dør da, men før den rekker å legge eggene i bunnslammet.
Killis (leggetannkarpe) er en stor fiskefamilie som inneholder mer enn 800 arter og inneholder utrolig fargerike fisker. De forekommer på alle kontinenter unntatt Australia, men er mest vanlig i Afrika. De fleste killis er små (4-10 cm) og bare noen få blir lengre enn 10 cm, men det finnes arter som vokser bare 2 cm og andre som vokser mer enn 20 cm.
Killis er mest kjent for måten de tilpasset seg på vedvare for å få arten til å overleve. I sitt naturlige miljø lever mange av dem i vannmasser som tørker opp i den tørre årstiden. Før vannsamlingen tørket opp, rakk de å gyte flere ganger og plasserte romkornene i den øvre delen av substratet (bunnmaterialet). Da dør den voksne fisken. Når neste regntid kommer og bassenget fylles med vann igjen, klekkes eggene og den korte livssyklusen starter igjen. På grunn av sin korte livssyklus vokser de raskt, slik at de kan bli viltmodne i løpet av noen måneder før neste tørkeperiode. I akvarier lever de vanligvis lenger enn i naturen.
Nå er det imidlertid slik at langt fra alle killis er "sesongfisk", men det er også flere arter som har en mer normal livssyklus. Disse artene lever i naturen i dammer og bekker som ikke tørker ut i den tørre årstiden.
Aphyosemion australe< / i> er ikke en såkalt sesongfisk, men lever ofte i flere år.
Killi-hannene er ofte ekstremt vakre, mens hunnene har litt mer dempede farger. Som ofte er tilfellet med ekstremt fargerike fisker, er hannene ofte (varierer mye mellom artene) aggressive mot andre hanner av samme art og mot arter som ligner dem. Derfor kan det være bedre å kun ha en hann (med mindre akvariet er stort, mer enn 150 liter) sammen med flere hunner. Noen ganger er det greit å blande killis med andre typer fisk som er omtrent like store og har omtrent samme krav. Du bør imidlertid huske at noen arter/individer er ganske sky og at det derfor er en risiko for at de ikke får nok mat i et blandingsakvarium. Derfor er det ofte best å ha et artsakvarium. Et killia-akvarium bør inneholde mange gjemmesteder, f.eks. ved hjelp av planter.
De fleste killis er rovdyr og lever i naturen på insekter, larver og fiskeyngel. Derfor stiller de noen ganger høyere krav til fôret enn mange andre fisker. De setter definitivt pris på om de får et variert kosthold og ikke bare flakmat men også levende mat som nyklekket artemia eller hvitfluelarver, men de tar som regel også imot frossenmat, f.eks. hvit mygglarver og sykloper.
Denne gruppen kalles også noen ganger bunngytere fordi de legger eggene sine på bunnen. Det unike med disse fiskene er, som vi nevnte tidligere i den generelle beskrivelsen, at de gyter kontinuerlig fra ca. 4 uker gamle (varierer mellom arter) og dør så når vanntilførselen tørker opp.
I sitt naturlige miljø lever de ofte bare 6-8 måneder, men i akvarier kan de leve opptil 1 ½ - 2 år gamle før de dør av alderdommens sykdommer.
Killi hanner kan være svært aggressive og det er derfor noen ganger vanskelig å holde flere hanner sammen i et akvarium. Skal du være sikker på suksess må akvariet være ganske stort (minst 150 liter) og inneholde rikelig med planter og røtter som skjulesteder.
Agressiviteten varierer imidlertid mye mellom artene og med noen arter kan du ha flere hanner sammen .
Aphyosemion sjoestedti er en av mange vakre killis . Den er halvårlig, noe som betyr at eggene ikke nødvendigvis trenger en tørrperiode for å utvikle seg. Den "ekte" sesongfisken (anuella) må ha dette.
I stedet holdes vanligvis én hann sammen med flere hunner, men akvariet bør fortsatt settes opp som ovenfor.
Det er veldig viktig å sørge for at du har tettsittende dekkis på akvariet fordi de er gode å hoppe på. Vennligst la et svakt lys være på i rommet om natten. I sitt naturlige miljø kan de faktisk hoppe fra et basseng som tørker opp til et annet.
Belysningen bør dempes betraktelig, gjerne med flytende planter.
Ulike arter har ulike krav til vannet, men generelt kan man si at de foretrekker lett surt vann, selv om det er flere unntak fra dette. Vannet trenger imidlertid ikke å være spesielt oksygenrikt fordi de i sitt naturlige miljø lever i bassenger som tørker ut og vannet der er naturlig nok ikke spesielt turbulent og derfor ikke oksygenrikt.
For å få fisken i gytetilstand er levende fôr som hvitfluelarver og nyklekket artemia en forutsetning. Imidlertid tar de vanligvis annen mat som frossenmat, f.eks. cyclops, hvite og svarte mygglarver. Husk imidlertid at de har en oppadgående munn, som gjør det vanskelig for dem å plukke opp mat fra bunnen, hvor frossen mat havner ganske raskt. Derfor kan det være bedre med frysetørket mat som cyclops, mygglarver, dafnia osv. fordi den flyter.
Nothobranchius palmqvisti bør, som andre sesongmessige killis, holdes i et artsakvarium, med tettsittende dekkglass fordi de er veldig gode hoppere.
De kan oppbevares i et følgesakvarium sammen med andre mindre fisker (men ikke for små da disse kan betraktes som mat), men passer best i et artsakvarium.
De kan dyrkes i et lite dyrkingsakvarium som kun trenger å inneholde 5-10 liter vann. Som bunnmateriale bruker du et lag med drenert torv og så har du noen flyteplanter eller hornurt (Cerathophyllum demersum).
Det er imidlertid mer vanlig å dyrke dem i en 25 -liters akvarium som du setter opp som over og at du setter ut 15-25 fisk i dette (litt flere hunner enn hanner).
Det er også greit om du tilsetter litt salt i vannet (5-10 ml salt). /per 10 liter vann ) .
Under gytingen avsettes eggene i torven, som tas opp etter gytingen og får tørke. Den får da ligge lett fuktig i en plastpose som legges mørkt i minst 4 måneder (tiden varierer mellom ulike arter). Etter denne tiden legges torven i et lite akvarium fylt med vann som har stått i minst 1 dag. Yngelen som klekkes har ikke larvestadium men svømmer direkte og kan fôres med nyklekket artemia. De vokser veldig raskt fordi de i sitt naturlige miljø bare lever i litt over seks måneder og i den tiden må ha tid til å bli ferdig utvokste og klare til å spille. Når de når gytemodenhet, gyter de kontinuerlig til bassenget tørker opp.
Medlemmer av killi-samfunn sender ofte egg til hverandre med vanlig post for å få tilgang til nye arter.
De kommer alle overens og er relativt skjøre, men det store problemet med denne gruppen er at de er naturlig kortvarige og at noen kan ta skade av hannenes aggressivitet. Dette er vanligvis hovedårsaken (bortsett fra de som hopper ut av tanken) til at de dør. Husk imidlertid at vannverdiene må tilpasses arten.
