Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
De fleste characines (tetraer og tetra-lignende fisk) eller laksekarpe som de også kalles finnes i Afrika (ca. 200 kjente arter) og i Sør-Amerika (mer enn 1000 kjente arter).
Tetras er blant de mest kjente og populære akvariefiskene. De fleste akvarister har eller har hatt kardinal- og/eller neon-tetraer på et tidspunkt. Vi kunne listet opp mange flere små tetraer siden de også er veldig populære akvariefisk.
Den mest kjente av alle tetraer er absolutt pirajaen (Pygocentrus nattereri). Det finnes imidlertid andre tetraer som er mye bedre egnet å ha i et akvarium.
Det som ikke settes pris på er at denne gruppen fisk også inkluderer mange arter som vokser seg veldig store. Et eksempel på disse artene i slekten Colossoma hvor noen arter kan bli opptil én meter lange. Den mest kjente av alle tetraer er også en art som blir ganske stor (ca. 35 cm), nemlig piraja (Pygocentrus nattereri). Selv om den er den mest kjente, er den ikke veldig vanlig i akvarier. Grunnen til dette er at de vokser raskt og er kjent for sin aggressivitet. I et akvariemiljø er pirajaene imidlertid ikke spesielt aggressive, de er ganske feige. Selv deres rovvilt i det naturlige miljøet har blitt sterkt overdrevet.
Populariteten til tetraer som akvariefisk har mange årsaker, som det faktum at de er veldig vakre og enkle å ta vare på. Mange av dem er også relativt enkle å dyrke, noe som betyr at de er billige å kjøpe. En annen faktor er at det er så mange forskjellige arter og at det på denne måten er noe for enhver smak.
I akvariesammenheng er trolig den vanligste av alle tetraer den vakre, lille og upretensiøse neon-tetraen (Paracheirodon innesi).
Det er også andre interessante sider ved Karasins, som at de har et slags signalsystem. Det betyr at de f.eks. kan varsle hverandre om fare eller varsle deg om mat. De er også veldig følsomme for lyd og reagerer veldig raskt.
I naturen lever de fleste karasiner i klare, oksygenrike elver. Derfor må et akvarium med karasiner ha et effektivt filter for å holde vannet rent samtidig som det skaper en overflatevannbevegelse. Ofte er characines langstrakte, hurtigsvømmende fisk, noe som gjør at det er en klar fordel med et langt akvarium. Bunnmaterialet kan fortrinnsvis bestå av relativt mørk sand. Mange planter (gjerne finbladede) passer også godt i et tetraakvarium fordi svært få karasiner er planteetere. Mange arter liker også å ha noen flyteplanter i et hjørne.
Et tetra-akvarium er enkelt å sette opp fordi de ikke graver eller graver seg ned i bunnen.
Kongo-tetraen (Phenacogrammus interruptus) er sannsynligvis den vanligste afrikanske tetraen.
I sitt naturlige miljø lever de vanligvis i vann som ditt, alt fra nøytralt til veldig surt. I et akvarium skal de aldri ha en pH over 7,5 og det er best om den holder seg under 7 (det finnes selvfølgelig unntak). Som tidligere nevnt er det viktig at vannet er rent og oksygenrikt og at du derfor tar vare på vannskiftene.
I naturen er de aller fleste krykkjer rovfisk som lever av små virvelløse dyr og rom. Selv om de er rovfisk, er det få av dem som spiser fisk og i akvarier er de fleste veldig fredelige og liker å spise flakmat eller granulat. Frossen mat settes selvfølgelig pris på.
Noen få arter er planteetere som Distichodus fra Afrika og Leporinus fra Sør-Amerika. Planteeterne må fôres med vegetabilsk mat og vil kanskje ikke klare seg i et akvarium med finbladede planter.
Leporinus desmotes er en planteeter og trives derfor i et miljø som dette.
De fleste vet at tetraer er stimfisk og at du derfor bør ha ganske mange av hver sort (minst 10, men gjerne noen flere). Å holde mange av de samme artene sammen er også betydelig hyggeligere enn å blande for mange arter i et akvarium (såkalt fiskesuppe).
Når du holder disse fiskene sammen med annen fisk, er det viktig å ta hensyn til hvilke arter du har. Å plassere neon-tetraer og pirajaer i samme akvarium er ikke spesielt vellykket.
De fleste karasiner blander seg godt med andre fisker som har lignende krav til vannet og ikke er for rovdyr (de fleste karasiner er småfisk). De passer f.eks. bra med mange møll (Corydoras, Otocinclus etc.), dvergciklider (f.eks. Apistogramma) og ulike rasbora-arter.
Myriophyllum aquaticum er et godt gytesubstrat for karasiner.
De aller fleste karasiner er romspredere og sprer eggene sine blant finbladede planter. De utfører ikke yngelstell og er vanlige romrøvere. Derfor dyrkes de vanligvis best i spesielle avlsakvarier.
Et kulturakvarium på 25-30 liter er tilstrekkelig for de mindre artene. Akvariet trenger ikke bunnmaterialer, men må inneholde termostatisk elektrisk varmeovn, gytesubstrat i form av finbladede planter som Eichhornia, Myriophyllum eller Vesicularia og et lite filter. Som filter kan du bruke f.eks. en finporet luftdrevet skumgummipatron. Filtermaterialet må være så finporøst at yngelen ikke setter seg fast i den.
Etter det handler det om å finne et lekent par. Kort tid før du legger dem i avlskaret, bør du mate dem rikelig med levende mat som svartfluelarver, som ser ut til å stimulere gyting. Du ser ofte et par som er sammen og virker lekne. Hannen er vanligvis noe slankere og har en mer langstrakt ryggfinne, mens hunnen er rundere. I avlsakvariet bør du fôre veldig sparsomt.
Etter at paret har lekt og spredt romen blant plantene, blir de flyttet fra avlsakvariet. Antall egg som legges og hvor lang tid det tar før de klekkes varierer mellom de ulike artene. Som regel legges det imidlertid noen hundre egg og de klekkes etter 2-5 dager.
Den første gangen kan de mates med infusoria og deretter med nyklekket Artemia.
Kardinaltetraen (Paracheirodon axelrodi) er en ekstremt vakker liten stimfisk som kommer til sin rett hvis du har mange i akvariet (akvariet på bildet inneholder mer enn 1000 kardinaler). Dessverre er kardinaltetraen noe følsom.
Som regel bør du ha hardfør fisk som er lett å ta vare på og som ikke lider av sykdommer hvis du gir dem et passende miljø.
Noen arter er imidlertid litt mer følsomme enn andre, som f.eks. karbel (inkludert slekten Carnegiella) og kardinaltetraer (Paracheirodon axelrodi).
Bilprodusenter er rammet av den såkalte white dot-sykdommen og må kanskje medisineres mot dette. Det er betydelig mer problematisk å kurere kardinaltetraener som er rammet av den såkalte neonsykdommen.
Under sykdomsdelen i kolonnen til høyre er det gitt en detaljert beskrivelse av begge disse sykdommene.
