Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
Labyrintfisk finnes vill i det meste av Afrika, men hovedsakelig i Sørøst-Asia. Det er i Asia du finner de fiskene som er mest vanlig i akvarier. Mest kjent av disse er "guramier" og den såkalte kampfisken (slekten Betta).
Navnet labyrinten refererer til deres supplerende luftveier (labyrinten) som disse fiskene har. Dette er tilpasset livet i det oksygenfattige vannet som ofte finnes i deres naturlige miljø (rismarker, grøfter osv.). Med dette åndedrettsorganet kan de ta inn atmosfærisk luft ved vannoverflaten og kan derfor også leve i vann som har så lavt oksygeninnhold at å puste gjennom gjellene alene ikke dekker fiskens oksygenbehov. Noen arter som den såkalte klatrefisken, bl.a. den asiatiske klatrefisken (Anabas testudineus), har presset spesialiseringen så langt at de kan flytte på land i nødstilfeller. Dette kan bli nødvendig hvis vannmassen de bor i tørker opp og de må finne en ny.
Som nevnt ovenfor puster de luft og derfor er det viktig at luften over vannoverflaten har høy luftfuktighet og har samme temperatur som vannet i akvariet. Hvis luften er for kald, kan den bli "kald". Hvis det av en eller annen grunn er umulig for en labyrintfisk å nå overflaten av vannet, vil den "drukne" uavhengig av oksygeninnholdet i akvarievannet.
Labyrinter er relativt tilpasningsdyktige når det kommer til vannverdier, men de fleste arter foretrekker relativt nøytralt til lett surt vann. Selv om de er tilpasningsdyktige, må du sørge for at filterets filteroverflate er stor og at du tar vare på vannskiftene fordi de er følsomme for dårlig vannkvalitet.
Labyrintfisk er vanligvis ikke kresen, men ta det som tilbys. For at de skal trives og ha det veldig bra, må du imidlertid sørge for at de får levende mat fra tid til annen, eller i det minste frossenmat som for eksempel cyclops.
De passer godt i de fleste kjæledyrakvarier sammen med andre morsomme og fredelige fisker av passende størrelse. De bør ikke blandes med fisk som foretrekker oksygenrikt vann.
De fleste labyrintfisker er reirbyggere av skum. Hunnene bygger reir ved hjelp av skumblærer som de danner i munnen. Disse skumboblene er omgitt av et seigt slim og ofte er reiret forsterket med deler av vannplanter som settes inn som en slags forsterkning. Eggene blandes inn mellom luftblærene og reiret voktes av hannen (i noen få arter vokter begge foreldrene reiret) til de svømmeklare ungene forlater reiret. Skumreir varierer fra små til store, fra stabile til skjøre, fra frittflytende til forankret blant planter eller til og med inne i en hule (f.eks. lakrisgourami - Parosphromenus deissneri).
Noen Ctenopoma-arter bygger ikke reir, men hannen vokter eggene som flyter på vannoverflaten til de er fullt utviklet.
Helostoma temminckii ), er yngelpleie.
Antall yngel som de ulike artene produserer per gyting varierer fra rundt 10 til flere tusen.
Generelt er fargene til hannene mer intense enn hunnene.
Som tidligere nevnt er labyrintfisk relativt hardfør fisk, selv om den er følsom for dårlig vannkvalitet. Hvis vannkvaliteten er dårlig, påvirkes de av oodinium (fløyelssykdom). Hvis vannet er for kaldt, kan de også lett bli syke.
< figcaption >Labyrintfisk er spesielt følsom for sykdommer som oodinium og costias. Bildet viser en gourami påvirket av costias.
Ikke alle labyrintfisker bygger skumreir - noen er munngravere, andre er gravere. Hos munnbroderene ruger hannen (bare i sjokoladegouraminen, hunnen ruger) og bærer larvene til ungene kan svømme på egenhånd.
Dessuten er labyrintfisk veldig hardfør fisk som trives best i et akvarium som er relativt tett beplantet og ofte også inneholder noen flyteplanter. Akvariet må ikke være for høyt og bør også inneholde noen røtter og steiner som kan gi beskyttelse. Filteret må ikke sirkulere vannet for sterkt.
Labyrintfisken har oppnådd betydelig popularitet som akvariefisk og dette er pga. de er vakre å se på, relativt fredelige og ganske upretensiøse. Av noen av dem, f.eks. den svært populære pygme gouraminen.
