Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
Først følger en generell del om killis.
Deretter følger en mer spesifikk del om killis som ikke kalles sesongfisk.
< br>Nothobranchius guentheri er en såkalt sesongfisk, som betyr at den i sitt naturlige miljø lever i vannmasser som tørker opp i den tørre årstiden. Fisken dør da, men før den rekker å legge eggene i bunnslammet.
Killis (leggetannkarpe) er en stor fiskefamilie som inneholder mer enn 800 arter og inneholder utrolig fargerike fisker. De forekommer på alle kontinenter unntatt Australia, men er mest vanlig i Afrika. De fleste killis er små (4-10 cm) og bare noen få blir lengre enn 10 cm, men det finnes arter som vokser bare 2 cm og andre som vokser mer enn 20 cm.
Killis er mest kjent for måten de tilpasset seg på vedvare for å få arten til å overleve. I sitt naturlige miljø lever mange av dem i vannmasser som tørker opp i den tørre årstiden. Før vannsamlingen tørket opp, rakk de å gyte flere ganger og plasserte romkornene i den øvre delen av substratet (bunnmaterialet). Da dør den voksne fisken. Når neste regntid kommer og bassenget fylles med vann igjen, klekkes eggene og den korte livssyklusen starter igjen. På grunn av sin korte livssyklus vokser de raskt, slik at de kan bli viltmodne i løpet av noen måneder før neste tørkeperiode. I akvarier lever de vanligvis lenger enn i naturen.
Nå er det imidlertid slik at langt fra alle killis er "sesongfisk", men det er også flere arter som har en mer normal livssyklus. Disse artene lever i naturen i dammer og bekker som ikke tørker ut i den tørre årstiden.
Aphyosemion australe< / i> er ikke en såkalt sesongfisk, men lever ofte i flere år.
Killi-hannene er ofte ekstremt vakre, mens hunnene har litt mer dempede farger. Som ofte er tilfellet med ekstremt fargerike fisker, er hannene ofte (varierer mye mellom artene) aggressive mot andre hanner av samme art og mot arter som ligner dem. Derfor kan det være bedre å kun ha en hann (med mindre akvariet er stort, mer enn 150 liter) sammen med flere hunner. Noen ganger er det greit å blande killis med andre typer fisk som er omtrent like store og har omtrent samme krav. Du bør imidlertid huske at noen arter/individer er ganske sky og at det derfor er en risiko for at de ikke får nok mat i et blandingsakvarium. Derfor er det ofte best å ha et artsakvarium. Et killia-akvarium bør inneholde mange gjemmesteder, f.eks. ved hjelp av planter.
De fleste killis er rovdyr og lever i naturen på insekter, larver og fiskeyngel. Derfor stiller de noen ganger høyere krav til fôret enn mange andre fisker. De setter definitivt pris på om de får et variert kosthold og ikke bare flakmat men også levende mat som nyklekket artemia eller hvitfluelarver, men de tar som regel også imot frossenmat, f.eks. hvit mygglarver og sykloper.
Denne gruppen fisk er substratgytere og kalles noen ganger plantegytere fordi de legger eggene sine blant planter. I sitt naturlige miljø lever de i dammer og bekker som ikke tørker opp i den tørre årstiden.
Dette betyr også at de blir betydelig eldre enn sesongens fisk og ser dermed mer ut som "vanlige" akvariefisker.
Killi hanner er ganske ofte aggressive og det kan derfor være vanskelig (for noen arter nesten umulig) å holde flere hanner sammen i et akvarium. Skal du lykkes, må akvariet ikke være for lite (minst 25 liter, men gjerne betraktelig større) og inneholde rikelig med planter og røtter som skjulesteder. Aggressiviteten varierer imidlertid mye mellom de forskjellige artene.
Clownkillin (Epiplatys annulatus) er en av den veldig fredelige jenta.
Ofte holdes derfor en hann sammen med flere hunner, men akvariet bør fortsatt settes opp som ovenfor.
Det er veldig viktig å sørge for at du har en tight montering av dekkglass på akvariet fordi de er flinke til å hoppe. La et svakt lys stå på i rommet om natten.
Belysningen bør dempes betraktelig, gjerne ved hjelp av flytende planter.
Ulike arter har ulike krav til vannet, men generelt kan man si at de foretrekker lett surt vann, selv om det er noen unntak fra dette som f.eks. tanganyika killifish, Lamprichthys tanganicanus, som trives best i alkalisk vann.
For å få fisken i gytetilstand er levende fôr som hvitfluelarver og nyklekket artemia en fordel, men ikke nødvendig. Som regel tar de også annen mat som frossenmat, f.eks. cyclops, hvite og svarte mygglarver. Men husk at de har en oppovervendt munn, som gjør det vanskelig for dem å plukke opp mat fra bunnen, hvor frossen mat havner ganske raskt. Derfor kan det være bedre å bruke frysetørket mat som cyclops, mygglarver, dafnier osv. fordi denne flyter.
Artene i denne gruppen passer ofte noe bedre i et kjæledyrakvarium sammen med andre mindre fisker (dog ikke for små da disse kan regnes som mat) enn sesongfiskene gjør, men det er nok best å ha et artsakvarium.
Javamose (Vesicularia dubyana) er en egnet akvarieplante fordi den fungerer som et gytesubstrat og produserer yngel mulighet til å gjemme seg. Bildet viser noen regnbuefisker som tumler rundt i det grønne gresset.
Hvis den holdes alene (eller sammen med ikke-rovfisk) i et større akvarium med mye vegetasjon på og rett under vannoverflaten (f.eks. Javamose, hornurt, flytende bregne eller Riccia) , så klekkes de spontant og det er alltid noen yngel som overlever og vokser opp i akvariet. Imidlertid dyrkes de ofte i spesielle oppdrettsakvarier hvor en såkalt "lekemopp". Etter at spillet er over, kan du forsiktig plukke opp eggene og legge dem i en grunn bolle med vann som du tilsetter et svakt anti-såpemiddel. Hvor lang tid det tar før eggene klekkes varierer fra art til art. De kan svømme umiddelbart etter at de har kastet eggeskall og kan deretter fôres med klekket artemia.
Mange killis trives best i lett surt Vant . En som trives best i alkalisk vant deg det såkalte tanganyika-killin (Lamprichthys tanganicanus).
Ikke alle arter gyter blant planter, men noen, som f.eks. den tidligere nevnte tanganyika-ungen, dere romspredere som legger eggene sine i små sprekker i stein.
Ofte har disse artene ingen spesiell gyteperiode, men så snart de har nådd gytemodenhet og forholdene er riktig, de gyter kontinuerlig.
p>
p>
Killis er relativt sarte og det er viktig å passe på at vannverdiene er tilpasset arten og at man sørger for at de får nok mat (gjerne levende fôr). En annen risikofaktor er hannenes aggressivitet.
En annen risiko er at mange blekksprut er svært følsomme for transport og det er en klar fordel om man enkelt kan pakke dem (når det er voksen fisk) i sekker under transport. Du bør definitivt ikke sette mer enn én hann i en positur. Men så lenge de bare er pakket, tåler de transport godt.
