Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
Først kommer en generell beskrivelse av ciklider fra Sør-Amerika og miljøet der. Deretter følger en mer detaljert beskrivelse av diskos.
En av de mest populære søramerikanske ciklidene er diskos, som det finnes mange kultiverte varianter av. Disken på bildet har imidlertid en naturlig form.
Läs artbeskrivningenSør-Amerika er et stort kontinent og der kan du finne mange av de vanligste akvariefiskene som neon- og kardinaltetraer. Det er også mange vakre og interessante ciklidearter som har blitt populære i akvariehobbyen. Noen av de mest populære er skalarer (Pterophyllum scalare), diskos (Symphysodon), sommerfuglciklider (Mikrogeophagus ramirezi) og påfuglciklider ( > > Astronotus ocellatus), bare for å nevne noen. Mange søramerikanske ciklider er så populære at mange forskjellige varianter av dem har blitt avlet opp gjennom årene. De mest populære i denne sammenhengen er scaler (rundt 10) men fremfor alt diskos, hvor det finnes mer enn 100 avlsformer i forskjellige vakre farger.
Nesten alle Sør-Amerikas ciklider lever i den tropiske sonen av den nordlige halvdelen og her er det det gigantiske Amazonasområdet som huser flest ciklider. Det er faktisk også noen arter (innenfor slekten Gymnogeophagus) som lever i det subtropiske området (Uruguay-området) hvor vannet er litt kjøligere.
[fisk]171 , Påfuglcikliden (Astronotus ocellatus) er en populær søramerikansk "bøtte".[/fisk]
I det tropiske området er det 3 typer alver.
Vannet i Sør-Amerika er vanligvis bløtt og surt til nøytralt (pH 5-7), men varierer litt på grunn av geografiske og sesongmessige variasjoner. Temperaturen varierer vanligvis mellom 24-30°C. I et akvarium med søramerikanske ciklider er en temperatur på 25-27°C og en pH på 6,5-7 tilstrekkelig for de fleste arter. En pH over 7,5 er vanligvis helt uegnet.
It It er svært sjelden å finne ciklider i åpent vann i de store elvene. I stedet lever de fleste i bekker, dammer og innsjøer, samt deler av året i skog som står under vann. I disse miljøene foretrekker de å gjemme seg blant røttene og døde trær eller i løvstrø på bunnen.
De fleste søramerikanske ciklidearter er substratelskende, selv om det også finnes noen arter som får vann i munnen. Det er vanligvis helt umulig å se kjønnsforskjellen hos yngel, og for mange arter også hos voksne. Derfor er det best å kjøpe en liten gruppe fra begynnelsen og la dem danne par på en naturlig måte.
En måte å se forskjellen mellom kjønnene på er å sammenligne kjønnsåpningene. Den bakre åpningen (nærmest analfinnen) er vanligvis større og rundere hos hunnen.
Hvordan et akvarium med søramerikanske ciklider skal innredes avhenger av hvilken art du ønsker i akvariet. Et akvarium med påfuglciklider kan kun innredes med store røtter og steiner, da de ønsker å flytte alt annet i akvariet. De såkalte jordeterne (Geophagus-arter etc.) er vanligvis mye lettere å holde i et akvarium, selv om noen av dem også kan bli relativt store. De "siler" sanden og derfor må den være veldig finkornet (maks. 2 mm). Dvergciklidene holdes ofte sammen med ulike tetraer og møll der de trives hvis akvariet inneholder planter, noen røtter og steiner og hvor du kan bruke sistnevnte til å bygge noen grotter.
Artsbeskrivelse av altumskalarer {{PLACEHOLDER_7 }}
I Sør-Amerika er det et bredt spekter av ciklider, alt fra små dvergciklider (f.eks. Apistogramma arter), til majestetiske skalarer og diskos (sistnevnte vanligvis kalt kongen av akvariefisk) og de store påfuglciklidene (Astronotus ocellatus). Det er åpenbart umulig å blande så forskjellig fisk, selv om de alle kommer fra Sør-Amerika. Her gjelder samme regel som for mange andre akvariefisk (med noen unntak) - ikke bland stor fisk med liten fisk og hold ikke rovfisk sammen med mindre arter.
I denne gruppen har vi valgt å plassere de søramerikanske ciklidene som blir maks. ca 15 cm lang. Av ulike grunner har vi imidlertid gjort noen unntak fra dette og har valgt å plassere noen slekter, f.eks. Bujurquina, Krobia og Tahuantinsynoa, som som regel ikke blir større enn 15 cm, i gruppen "Annet".
[fisk]194, sommerfuglcikliden (Mikrogeophagus ramirezi) er sannsynligvis den mest utbredte av de søramerikanske dvergciklidene.
Läs artbeskrivningenDen eksepsjonelle største dvergciklideslekt er Apistogramma . I dag er rundt 100 Apistogramma-arter beskrevet. Den mest kjente Apistogramma er sannsynligvis regnbuecikliden A. agassizii. Det er flere andre kjente dvergciklider fra Sør-Amerika som sommerfuglcikliden (Mikrogeophagus ramirezi), nøkkelhullsikliden (Cleithracara maronii), kurvecikliden (Laetacara) ) curviceps) og den grønne buecikliden (Nannacara anomala) for å nevne noen.
De siste årene har den s.k. dverg crenicichlas (noen Crenicichla arter samt Teleocichla) har blitt relativt vanlige i handelen.
Slektene som vi har plassert i denne gruppen er følgende: Apistogramma, Apistogrammoides, Cleithracara, Crenicara, Crenicichla (noen nakne arter ), Dicrossus, Laetacara, Microgeophagus, Nannacara, Taeniacara og Teleocichla.
De fleste artene som finnes i denne gruppen lever i sitt naturlige miljø på grunt vann som små bekker og små vannmasser. Her lever de på ganske grunt vann blant døde blader som ligger på bunnen, røtter og mindre planter.
Et passende akvarium for disse fiskene inneholder derfor rikelig med skjulesteder i form av steiner og røtter, mange planter og helst en del døde planteblader. Bunnmaterialet skal være mørkt og bestå av sand eller fin grus (maks. 3 mm) delvis dekket med planteblader. Du må ha et effektivt filter (stort filtervolum), men det må ikke sirkulere vannet for sterkt.
Teleocichla samt noen Crenicichla ( f.eks < i>C. compressiceps) lever i rennende vann og må derfor ha relativt oksygenrikt vann, mens andre (f.eks. C. regani) lever i samme miljø som den andre dvergen ciklider. < /p>
I sitt naturlige miljø lever disse artene vanligvis i vann som har en pH på ca. 5-7. Akvarievannet skal derfor aldri ha en pH som er over 7. Sjekk hva du har oppgitt for hver. arter fordi det varierer mellom de ulike artene.
Det er ikke bare viktig at pH er relativt lav, men det er også av stor betydning at vannet er stabilt og at pH ikke varierer for mye. Derfor må springvannet heller ikke være for bløtt, en KH på 3-5 er tilstrekkelig.
Crenicichla compressiceps er en liten rovfisk som bor i rennende vann .
Läs artbeskrivningenI sitt naturlige miljø lever de fleste av disse fiskene av insekter og deres larver, små krepsdyr og andre små virvelløse dyr. Et passende fôr i akvariet er derfor levende og frossen fôr som cyclops og artemia. Som regel tar de også tørrfôr, så dette kan brukes som tilleggsfôr.
De aller fleste Crenicichla er rovfisk som lever av småfisk.
Mange av artene som inngår i denne gruppen kan holdes ganske godt i kjæledyrakvarier. Eget selskap kan være andre arter i denne gruppen (holder ikke lignende sammen), tetraer (ikke for små), scalers (Pterophyllum) og med tvil (se info diskus) diskos (Symphysodon i> i>).
Mange grupperer dem også med møll som mindre Loricariidae og Corydoras. Mange av disse er imidlertid romrøvere, noe du bør huske på da det blir en viss «sløsing» med yngel om du har dem sammen. En passende møll som vanligvis ikke berører Otocinclus din.
Dverg crenicichla kommer ikke overens med de andre dvergciklidene fordi de vil ha mer sirkulasjon vunnet (rikere på oksygen) og rovfisken din. De kan f.eks. går bra med litt større tetraer, hvilke tetraer du bør velge avhenger av hvilken Crenicichla du har.
En av de vakreste dvergciklidene er Apistogramma hongsloi.
Läs artbeskrivningenSelv om det er flere unntak innenfor slektene, kan to hovedgrupper skilles mellom disse substrat-grublerne.
Harem-grubler - Apistogramma, Dicrossus , Taeniacara og Teleocichla.
Parring - Microgeophagus, Crenicara, Nannacara , Laetacara, Cleithracara og dverg Crenicichla.
Harem ruvar hanner har ofte store territorier (80- 120 cm lang) der de tillater 2-6 hunner. Hver hunn har et territorium på omtrent 25 cm i diameter. Ønsker du mer enn 1 hann i akvariet, må akvariet være litt lengre enn arealet. Blant harem er det som regel kun hunnen som tar seg av yngelen.
De pardannende krever vanligvis ikke helt like store akvarier, og hannen er også ofte litt mer med på å passe på av avlen enn hannene i haremsgruppen. Her trenger du heller ikke et akvarium av nøyaktig samme størrelse for å kunne holde flere hanner sammen.
nøkkelhullscikliden (Cleithracara maronii ) er en fin dvergciklide som også er robust.
Läs artbeskrivningenHvis du ønsker å holde flere hanner samlet, er det også veldig viktig at det er mange gjemmesteder i akvariet.
Størrelsen på kullene varierer fra ca 30 stk. opp til ca 400 (nøkkelhullscikliden) med et snitt på 100-150.
Den beste måten å få fisk som passer sammen er å kjøpe en gruppe ungfisk som man lar vokse opp sammen og deretter i en naturlig måte å pare seg tøff på.
Et problem med avl er at mange par spiser sitt eget avkom. Dette kan enten være fordi de ikke føler seg trygge i akvariet (feil miljø) eller fordi foreldredyrene av kommersielle årsaker (for å produsere maksimalt antall yngel) har blitt avlet kunstig, kanskje i flere generasjoner. Rognen flyttes direkte fra foreldrene i kunstig kultur og "glemmer" til slutt å ta seg av yngelen når de blir voksne.
Checkerboard-cikliden (Dicrossus filamentosus < /i) >) ditt relativt skjøre og svært sure vann og levende fôr er en forutsetning for at det skal trives og ikke lide av sykdom.
Läs artbeskrivningenDet er store forskjeller mellom hvor hardføre artene i denne gruppen er, men riktig ivaretatt og plassert i et miljø hvor de føler seg trygge, de lider vanligvis ikke av noen sykdommer.
En viktig faktor. som ikke er nevnt ovenfor er temperaturen. De må ikke stå i for varmt vann over lengre tid, noe som stresser og brenner dem ut. De må heller ikke bli for kalde (se respektive arter) da de lett påvirkes av hvitflekksykdom eller oodinium.
Noen Apistogramma er naturlig Kortlevd. Bildet viser en Apistogramma cacatuoides som sjelden lever lenger enn 1 år. Spesielt hunnene er svært kortlivede.
Läs artbeskrivningenNoe kan også nevnes om sommerfuglcikliden (Mikrogeophagus ramirezi) som ofte "stekes" veldig intensivt i f.eks. Asia og som derfor er skjøre.
Noen Apistogramma som A. cacatuoideser også naturlig kortvarig og lever derfor sjelden mer enn ca. 1 år.
