Text och foto (om ej annat anges): Kjell Fohrman
Denne gruppen av fisk (Cyprinidae) inneholder faktisk over 2600 arter. Vi har tatt noen av dem ut av hovedgruppen og de har fått lov til å danne egne grupper ("koi", "gullfisk", "barber og rasboror"). Det som gjenstår er et stort antall arter og blant dem finner vi flere av de mest populære akvariefiskene som sebrafisken (Danio rerio), kardinalfisken (Tanichthys albonubes ) og noen flere som er reir like vanlig, som kuhlii-ål (Pangio kuhlii), siamesisk algespiser (Crossocheilus siamensis), praktfull botia (Botia macranthus em>) og ildhale (Epalzeorhynchos bicolor). Det sier seg selv at så uensartet fisk har svært lite til felles når det gjelder gyting, fôr og vedlikeholdskrav.
Kuhli-ålen (Pangio kuhlii) er en populær fiskeart som må få mulighet til å grave seg ned i bunnmaterialet, derfor må den bestå av sand.
Til tross for de store forskjellene, er det imidlertid noen fellestrekk du kan fokusere på. Karper finnes i Asia, Afrika, Europa og Nord-Amerika. Artene vi holder som akvariefisk finnes i Asia og Afrika (relativt få). Typisk for karpefisken er at hodet mangler skjell, at analfinnen er kort, med kun 5-7 finnestråler, og at de ikke har noen fettfinne.
Selv om det selvsagt er flere unntak, kan man også si at de er altetende, de aller fleste er fredelige stimfisk og romspredere som ikke driver med noen spesiell form for stampleie.
Sebrafisken (Danio rerio) er en av de mest populære og enkleste å holde av alle fiskearter.
Artene i slektene Danio, Devario, Tanichthys og Chela har mye til felles når det gjelder til stellkrav og akvariemiljø med arter i slektene Barbus og Rasbora og derfor viser vi til beskrivelsen av denne gruppen - "Barberer og rasboras".
Når det gjelder de andre artene, er det gitt en kortere beskrivelse nedenfor, men se også spesielt på hva du har skrevet om hver art.
Akvariet bør innredes med mye planter, gjerne noen flyteplanter, noe som gjør belysningen litt dempet. Hvis belysningen er svak, farger fisken vanligvis bedre. Det bør også være en eller noen få røtter i akvariet. Bunnmaterialet må ikke være lett og skal være sand. Det skal også være ledig badeplass i akvariet. Relativt lange akvarier er også en fordel.
I sitt naturlige miljø lever disse artene i nøytralt til lett surt vann. Du bør også prøve å etterligne dette i akvariet. Flere av artene er imidlertid relativt tilpasningsdyktige og overlever også i andre klima. Hvis du vil at de skal farges fullstendig, kreves ekte vannverdier.
De fleste artene som inngår i denne gruppen er altetende med særlig fokus på animalsk mat, det vil i stor grad være ting som virvelløse dyr spiser i vann. I et akvarium bør de derfor få en ganske stor porsjon frossenmat som cyclops, artemia etc. i kombinasjon med vanlig tørrfôr.
Selvfølgelig er det flere unntak fra ovennevnte (se respektive arter) og noen er også algespisere og trenger derfor mye grønt i fôret.
Flying Fox (Epalzeorhynchos kalopterus) blir ganske aggressiv som voksen. Mange får det i den tro at det er en god algespiser, noe som ikke er tilfelle.
Her må du ta utgangspunkt i hver art eller temperament og størrelse. Flere av dem er svært aggressive mot andre av samme art (f.eks. ildhale), mens f.eks. noen roboter trives best i små svermer. Noen arter kan være ganske fredelige som ungfisk, men blir skikkelig bitende jo eldre de blir, f.eks. flygende rev (Epalzeorhynchos kalopterus). I det hele tatt er de fleste relativt fredelige mot andre arter og passer i flere forskjellige typer kjæledyrakvarier.
Svært få av artene vi har plassert i denne gruppen er lette å dyrke. Det er egentlig bare i slektene Danio, Devario, Tanichthys og Chela du finner noen lettdyrkede arter. De andre dyrkes i svært liten grad.
Kardinalfisken (Tanichthys albonubes) er så lett å leke at det sies at den kan leke seg i en groggis. Riktignok noe overdrevet, men det er absolutt en lett utgyttende fisk som også kan holdes i ganske små akvarier.
Men som tidligere nevnt er de romspredere og leker vanligvis i et kratt av planter. Avl blant disse artene er svært uvanlig.
Som tidligere nevnt er disse artene relativt hardføre, selv om noen arter som Practobatia er svært følsomme for hvite flekker. Dette bryter nesten alltid ut i forbindelse med transport. Selv om de andre artene i gruppen definitivt ikke er så følsomme som magnoliaen er for hvitflekk, bør du fortsatt ha hvitflekkmedisin tilgjengelig. Dette gjelder spesielt transport og kjøling av vannet.
